Politikk, personlig erfaring som pårørende i psykiatri og mye mer.

Noen ganger så blir jeg spurt om hvorfor jeg engasjerer meg i politikk.

politikk for meg er også noe personlig

Er personlig opptatt av psykisk helsevern og syntes det er viktig å synliggjøre temaer rundt psykisk helse. Derfor velger jeg å dele innlegget mitt fra felles fylkesårsmøte med – Vestfold SV og Telemark SV her i bloggen.

I kaffepausen ble jeg Ble spurt av Olav Sanness Vika om jeg ville holde et innlegg.

Jeg svarte nølende, ja. Av tidligere erfaring har jeg vokst mye på å være « ute av komfortsonen» også ved å ta » ting på sparket» . Dessuten så rekker en ikke å grue seg, hvis en bare kaster seg ut i det…

I over 20 år har min mor vært inn og ut av psykiatrien og er fortsatt alvorlig psykisk syk ( paranoid schizofreni).

Nå tror jeg ikke lenger at hun kommer til å bli frisk.

Og jeg er virkelig en optimist med store bokstaver.

Min mor kom fra Grenada til Norge i 1984, jeg husker ikke helt konkret når hun begynte å bli syk,

det kan være fordi jeg ikke vil.

Noen ganger så må en la fortiden forbli og se fremover etter konkrete løsninger.

For mer enn 20 år siden, var Olav S. Vika min barneverns-kurator. Av en eller annen, helt uforståelig grunn ble jeg flyttet fra fosterhjemmet og hjem igjen. Barn er alltid lojale i forhold til sine foreldre. Og jeg nektet å bytte skole i frykt for å miste vennene jeg hadde . Nå har jeg selvsagt et helt annet perspektiv.

I innlegget mitt tidligere dag , var ikke tiden tilstrekkelig nok til å snakke om barnefattigdom.

En må huske at barn, selv ikke kan påvirke sin økonomiske situasjon.

Jeg gruet meg ofte til bursdager, skolelunsj, presentasjon av lekser, foreldremøter eller å ta med noen hjem fra skolen for å så ikke ha et eget rom å vise frem.

Det er ikke noe annerledes i dag og tanken på at barnefattigdom har økt, er en skremmende tanke og som direkte konsekvens blir de sosiale forskjellene.

Min mor har vært av og på tvangsvedtak i forhold til medisinering, inn og ut av psykoser, og inn igjen. Når hun først viser tegn til at hun begynner å bli frisk, så blir tvangsvedtak fjernet og hun blir fort syk igjen. Det føles som en evig runddans som aldri vil ta slutt.

– Hvis en ikke tror en er syk selv,hvorfor skal en da ta medisiner?

Tvang for meg er ikke et negativt ladet ord.

Tvang for meg kan også bety omsorg.

På en eller mange måter, omtaler jeg meg selv, som min egen mors mor.

For jeg er den eneste pårørende. Uten god og tilstrekkelig oppfølging av helsevesenet, hvordan kan en forvente at situasjonen skal endre seg?

Etter Høyres, helseministeren bestemmelser, skal tvang i psykiatri begrenses. Dette får meg til å se store varseltrekanter. På hvilket grunnlag ble dette besluttet? Direkte konsekvens på dette er flere akutte innleggelser.

Jeg er født med en sjelden genetisk, lidelse som ( ikke er mine ord ), Nail Patella Syndrom, dette innebærer underutvikling av bein, muskelvev , sist og ikke minst en del nevrologiske og ortopediske utfordringer. Det var ikke før 2015 jeg fikk diagnosen Nail Patella Syndrome og før dette har jeg ikke hatt de rettighetene , som jeg burde hatt. Nå får jeg endelig trygderefusjon på tannbehandling. Da jeg har mye nerve og muskelsmerter, er jeg ikke i stand til å være i en ordinær jobb. Noen ganger klarer jeg til og med ikke å dusje.

Så hvem skal ta ansvaret for mamma når jeg ikke klarer?

Med mindre tvang, innebærer større belastning på de pårørende og som nevnt flere akutte innleggelser.

I mange sammenhenger har jeg vært nødt til å kontakte offentlige etater for å få hjelp, men i både min egen sak og min mors, opplever jeg ofte at ansvaret blir overført til pårørende og eller familie. Til og med på Nav sine sider, oppfordres det til å » bruke» venner og familie som hjelp. Men hva med de som ikke har noen familie? Eller venner som har mulighet til å hjelpe? Først og fremst er mine venner, mine venner og ikke helsepersonell. Min kjæreste er ikke min hjelpepleier.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne være min mors datter og at jeg kunne trekke meg litt tilbake, uten store negative konsekvenser. Etter et halvt års kamp vedrørende min mors samtykkekompetanse , utkastelseordre fra TKE ( Tønsberg kommunale eiendom ) , er det nå endelig bestemt at mamma skal flytte i en bemannet bolig. Litt vemodig, men det er det eneste som kan gi mamma trygge rammer.

Grunnen til jeg velger å være åpen om dette, er for å belyse den faktiske situasjonen til mange mennesker i Norge, i dag.

Istedenfor å skyve for store deler av ansvar til pårørende , bør staten ta mer ansvar.

Dette er noen av grunnene til mitt politiske engasjement i dag , for å belyse den faktiske situasjonen i håp om endring. Det er ikke sikkert mamma blir frisk, men hvis vi belyser slike tabubelagte temaer, kan vi endre Norge et skritt i riktig retning. Og i det langsiktige løp, tjene på dette i mange sammenhenger.

Dette er derfor er politikken for meg også personlig.

Tusen takk til Olav S.Vika fordi du er den du er og arbeidet du gjør,

Krisitan Sommerseth som fikk meg til å innse at min stemme betyr noe og kan utgjøre en forskjell,

sist og ikke minst til min fantastiske ledsager Sonde Bogen- Straume som alltid er behjelpelig og forståelsesfull.

November

Snøen kom, men så forsvant den. Jeg tenker de tankene jeg alltid har tenkt, vil det noensinne gå et helt år uten snø?

Jeg har hatt mange planer om å skrive. Men nå har det skjedd så mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Det er litt sånn med livet mitt, at jeg vet aldri hva som kommer til å skje. Ofte så finner jeg meg selv i absurde situasjoner.

Jeg begynner med SV, rett og slett. Hvordan skal jeg forklare hvor godt jeg ble tatt i mot, uten at jeg skal skrive at jeg ble godt mottatt på alle områder.

Det begynte med en helt uskyldig tur til byen, på torvet var det politisk stand og alle partiene var representert. Deretter ble jeg invitert på SV-hagefest. Som person så er jeg lite impulsiv, så da tenkte jeg, da er det best jeg drar. Jeg dro og møtte mange trivelige mennesker, men også mennesker med likt verdigrunnlag. Som annen generasjonsinnvandrer og ung-ufør så vet jeg hvordan de sosiale forskjellene øker. Jeg føler ofte at jeg er fanget i systemet, i mellom stoler, der ingen vet hvordan de skal hjelpe meg. Jeg har konkludert at jeg selv må finne løsningene. Samtidig være med på å endre.

Så hvorfor er jeg engasjert? Jeg er fullstendig lei av hvordan noen av systemene svikter enkeltindivider og jeg er lei av mennesker som klager som enten
a) ikke orker å engasjere seg
b) tror at stemmen deres ikke betyr noe.


Du betyr noe!

Hvorfor SV?
Vi må få til et varmere Norge!

Husk at med en stemme, så kan vi forandre Norge.
Med en stemme, så kan et liv reddes.
Med en stemme , kan vi forandre hvordan Norge .

For er det ikke flaks at vi er født her?

Er det ikke flaks at det faktisk finnes noen systemer som ivaretar våres rettigheter.

Hvis en ikke jobber for å endre, hvordan skal vi da endre oss?

Jeg syntes det er viktig å fortelle dere at jeg er heldig. Mange ser det ikke slik, men jeg er evig takknemlig for at jeg får lov til å være Norsk. Samtidig, så er det ikke alle som er like kognitivt oppegående. Som min mor for eksempel, har færre rettigheter ettersom hun selv, alene ikke har de verktøyene som skal til for å for eksempelvis klage på et vedtak.

Hvis en ikke klager, så har en ikke noe å si.Derfor måtte jeg engasjere meg, da har jeg iallefall holdepunkt for å argumente i det hele tatt.

Jeg føler at enkelte «ting» jeg savner i samfunnet, finner jeg i et parti som inkluderer absolutt alle. Samtidig har jeg funnet gode venner i gjennom partikolleger.

Før jeg i det hele tatt skal utdype noe som helst i politisk undertone. Så har jeg blitt kjent med en fra SV, han er autist ( merk, bevist ordleggelse) og har adhd. Ikke at dette nødvendigvis er viktig, men for meg så betyr det at vi på en eller annen måte forstår hverandre og vi vet hvordan systemet fungerer. Vi har bestemt oss for å stifte en forening for oss som er litt skjeldne.
Jeg håper at vi med tiden kan hjelpe andre, informere og gi støtte til andre i liknende situasjoner. Være noe, som vi ikke fikk. Hadde det ikke vært for min Nail Patella Syndrom så hadde jeg ikke hatt de rettighetene jeg har i dag, bedre sent enn aldri, så er jeg fornøyd med 60% refusjon i tannhelse.

For det er mye bra i Norge også. Først og fremst, og sist, men ikke minst.

1200px-Socialist_Left_Party_Logo.svg