Tvang 2

Duogjeg

 

I mitt forrige innlegg ble det drøftet mange sider ved tvunget psykisk helsevern.

I dette innlegget har jeg lyst til å begynne med en tekst jeg har skrevet, fra en annen tekst.

Sist onsdag var jeg på møtet med kontroll kommisjonen der jeg klagde på vedtaket. I dag, har jeg fått vite at klagen ble tatt til følge.                                                                    En skulle jo tro at jeg nå hoppet av glede og fikk ro, men som alltid ble det ikke slik denne gang.  Det er alltid slik og hvis vi ikke endrer systemene våres og lovverk, så vil jeg mest sannsynlig aldri få ro.

For å ivareta personvern og lovverk, må jeg nå kontakte mamma og spørre om det er greit at jeg skriver om henne. Sist sa hun ja. Mamma er ikke samtykke-kompetent, så jeg er nødt til å følge etiske og moralske retningslinjer.

Når jeg fikk dette i «postkassen» eller e- mail, hvordan kan vi bare spekulere i dette tidspunkt.

 

utkastelse-mor-september-17-personvern-blogg.jpgFørst og fremst vil jeg påpeke at det er Kommunen selv som har stilt med leilighet i første omgang. Det blir hverken nå eller da tatt stilling til mammas grad av alvorlig psykisk lidelse. Jeg fant ut at jeg ville validere naboenes utsagn. Hver og en, var ganske enig at mamma ikke kan ta vare på seg selv. Klagen som er sendt til kommunen er sendt fra en som virkelig bryr seg.  Hun fortalte meg at i vinter hadde min mor gått ut midt på natten uten vinterklær. Naboen ble igjen redd for at noe skulle skje og klarte ikke å legge seg før om et par timer da hun så mor kom hjem. Jeg har vært redd hele tiden. Mamma klarer ikke å ta vare på seg selv eller leiligheten.  Og det er det jeg skal fortelle nå som gjør meg overbevist om at hun trenger en bemannet bolig. Jeg besøkte min mor her forleden. Jeg inspiserte en leiligheten til mamma, helt dekket med tåke av røyk og lukt av aske begav jeg meg på en reise som skulle endre mitt syn på saken.

På badet lå det nemlig en rettetang som hadde vært på og på benken lå det spor fra en sigarett med fyr som hadde ulmet helt ned. 

Mamma kan ikke bo på et sted, i hennes mentale tilstand der hun ikke bare setter sitt eget liv i fare, men også de andre beboerne.

Med videre tvunget psykisk helsevern ser jeg ingen annen vei enn bemannet bolig. Og dette vil overhode ikke mamma.

Tenk deg at noen sa du var for syk til at du hadde jobb, men du følte deg ikke syk,  tenk deg at noen sa du måtte spise medisiner, men du følte deg frisk, tenk om noen sa at du ikke kunne bo i huset ditt, men du kunne ikke skjønne hvorfor.

Leiligheten. Det var det siste som var igjen. Det er ikke så mye som er igjen. Knapt minner. Jeg ser bare skyggen av noe kjent, jeg vet ikke om jeg husker noe mer om hvem du er eller var.

Nå får jeg håpe at kommunen kan ta ansvar og tilby mamma en annen boenhet. Alternativene er ikke mange.

HER på sidelinjen sitter jeg og passer på deg mor.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s