Jeg har blitt en Latsabb.

latsabben

En kan jo undre hvorfor jeg valgte å skrive latsabb med stor L og hva er egentlig en Latsabb?

Jeg vil forsøke og utdype dette videre med bloggens første intervjuobjekt,kursholder i livsmestring,  kommunal politiker, Tønsberg SV, Kristian Erling hansen (49),  Før dette vil jeg fortelle dere litt om hvordan vi ble kjent. 

En desember dag på Kysthospitalet kom jeg i prat med en mann med navnet Kristian. Han virket så kjent og vi fant fort tonen. Ved en senere anledning fant vi ut av vi begge har same fysioterapeut ved Vestfold Fysioterapi. Vi hadde mange felles interesser og etterhvert ble Kristian mitt høydepunkt i oppholdet på Kysthospitalet, vi dro på perm sammen og hadde mange interessante dialoger.

Det er noe ved Kristian jeg kjenner meg igjen i. Jeg tror vi forstår hverandre på mange plan. En annen tilfeldig felles bekjent beskriver oss begge som litt sære. Kanskje vi er det, hvem vet egentlig? Rett før jeg reiste på Kysthospitalet hadde jeg avgitt et løfte om å ikke lese for mye politikk, medisin og vitenskap. Jeg slettet Huffington Post , The New York Times, Aftenposten og Dagbladet fra telefonen. Jeg byttet bort digital input med samtaler med Kristian og i tilfelle jeg fikk et ekstremt behov for input kunne jeg låne Klassekampen. Kristian gav meg trygghet.

Etter oppholdet har vi holdt kontakten og hatt mange interessante samtaler. Med min IT-kompetanse og bakgrunn fant jeg ut at Kristian sårt trengte en mer oppdatert webside til Latsabb-siden (www.latsabben.no) og filosofien som ligger til grunne. For en hver unik historie finnes det en spesiell person. Kristian er en spesiell person, med spesiell så mener jeg unik. Kristian er skarp og har hinsides intellektuelle evner. Han har nylig blitt valgt i styret i Tønsberg SV. Han  har så mye å formidle. Kristian er en Latsabb.Men hva betyr egentlig det?

Kristian forteller; “ Latsabben finnes ikke, det er ulike årsaker til at mennesker ikke kan jobbe.Dette er en viktig del av latsabb filosofien. Du skal bare jobbe når helsa di tillater det»

I et » brev fra en Latsabb» til Sosialminister Robert Erikson i Dagbladet                                           (Brev fra en Latsabb ) , forteller Kristian;

«Jeg er en 46 år gammel mann med cerebral parese (CP) som i hele mitt liv har snyltet på offentlige trygdeordninger og sendt regningen til skattebetalerne — uten skam.Det har seg slik at jeg gjerne står opp om morran. Mine motoriske evner og språklige utfordringer har gjort det vanskelig å finne høvelig arbeid til meg. Etter 25 år på uføretrygd, har jeg akseptert at sånn blir det mest sannsynlig fram til jeg fyller 67 år. «

Både Kristian og jeg er enige at de fleste vi kjenner ønsker å jobbe. Kristian utdyper dette videre med sosialministeren og deres venners ideologi;                                                                     » Det skal lønne seg og jobbe, samtidig er motstykket til dette at det skal straffe seg å være syk» 

Videre i brevet til sosialministeren forteller Kristian ;                                                                         » Jeg er svært takknemlig for at jeg med min helse er født inn i et velferdssamfunn som gir oss trygghet for inntekt når vi ikke kan forsørge oss selv. Når dine sponsorer kaller dette en felle, blir jeg utrygg på fremtiden»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg er også utrygg på fremtiden. Samtidig dypt takknemlig, for det er faktisk ikke alle som får livet i gave. Flaks for oss som blir født her i Norge.

Kristian forteller videre om hans filosofi;

«Et hvert menneske skal få lov til være den er der og leve livet den ønsker uten en moralsk pekepinne. Jeg har ingen forutsetninger for å kjenne deg inntil ryggmargen og hjerterota, et eller annet sted vil du sette en grense for langt inne jeg får komme til deg. Latsabbfilosofien er egentlig ganske enkel. Vil du bli Latsabb? Det skal lønne og jobbe, det innebærer at du og jeg ikke er helt til å stole på. Det er viktigst av Latsabbfilosofien. Hver enkelt av oss må godta oss som vi er, noen deler av oss må vi godta at vi ikke er perfekt. Det å bli spurt om hva som feiler deg er egentlig en fornærmelse.» 

En nabo, som jeg aldri har pratet med spurte meg en dag ;

» Du, hva er det egentlig som er feil med de beina dine?» Jeg ble helt satt ut. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Jeg burde hatt svart ;                                                                                                                                      » Hva er det som egentlig feiler deg som spør om dette?»

Nå har lyst til å dele et dikt Kristian anbefalte meg å lese.

Halldis Moren Vesaas (1955)

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Kristian forteller meg at det er ikke alt han vil kunne forstå av meg, eller vil forstå, jeg vil heller ikke kunne skjønne alt.

I store deler av mitt liv, også senest i dag hos den nye fastlegen, ønsket jeg å bli forstått til en viss grad. Men hvor skal jeg begynne? Hvor skal jeg avslutte? Kan jeg på en enkel måte forklare hvordan jeg har det?  Vet jeg egentlig hvordan jeg har det? Jeg syntes spørsmålet om hvordan en har det er ganske vanskelig i noen enkelte situasjoner. Ofte når jeg ikke finner ordene på følelsene, så snur jeg spørsmålene tilbake til den som stilte det i utganspunktet. En idrettspedagog lurte på hvorfor jeg spurte han om de samme spørsmålene, jeg svarte så at det var for å analysere og lese han. Slik han gjorde med meg.

Min tidligere fastlege ved Tolvsrød Legekontor fortalte meg en gang at jeg aldri ville kunne finne en som forsto meg helt. Jeg tør påstå at fastlegen hadde rett. For hvorfor strebe etter noe en aldri vil oppnå? Det viktigste er å kunne akseptere seg selv som en er. Jeg har akseptert at min jobb først og fremst er meg selv og mest sannsynlig, som Kristian fortalte vil det være sånn så lenge jeg er. Det er faktisk helt greit, samtidig har jeg lovverket på min side og Norge tar vare på meg.

Jeg svarte ja til spørsmålet om å bli en Latsabb, så nå har jeg blitt det. 

Følg med på latsabben.no for mer info og kurs! 

Jeg vil anbefale dere å lese brevet fra en latsabb i dagbladet, lenken er lagt ved under. 

Mvh. Latsabben Belinda 

Kilder:

Kristian Erling Hansen, SV.

www. dagbladet.no  ( se lenke under!)

Brev fra en latsabb

illustrasjon av Kristian E. H som katt : B.M

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s