Stigmatisering og mye annet.

Barrierer. Det er et ord jeg har lært meg godt å kjenne. 

Hva tenker du når du ser en rullestol? Er det likestilt med at personen er lam / eller overhode ikke kan gå?  Tenker du det så er du helt normalt, for det er en normalt og assosiere det med en rullestol. Mine egne stigmatiserede tanker har ført til mange barrierer. Små hinder en må løpe over, men en klarer å komme i mål for det er små trossalt små hinder. Det at jeg faktisk kan gå, men ikke bør kan virke forvirrende. Jeg hopper av rullestolen og går et steg inn i bussen, en gang i England kom en hjelpende fyr løpende og sa «Omg, is she okay, can she walk?». Det har vært en stor barriere og akseptere rullestolen, selv om jeg faktisk kan gå. Noen av oss, kan faktisk det. Det tenkte jeg ikke på før, jeg bare antok. Jeg vil anta at en ikke tenker noe særlig over denne problemstillingen hvis en ikke sitter oppi eller rundt det, og når en «plutselig» må det kan det bli et hinder grunnet de tidligere antagelsene.

barriers-to-organizational-learning

På kysthospitalet fortalte jeg en idrettspedagog » Du, du vet at denne rullestolen ikke er min fiende, det er min hjelper». Uten den så blir jeg totalt isolert. Den gir meg følelsen av å fly, og være helt fri. Det er nå jeg tror at jeg har akseptert meg selv, det er som å fly. Det er ordet barriere jeg skriver om, men det var mange små hinder før dette. Bevisbyrde ovenfor stat og venner er var også en barriere, samtidig er det fortsatt det. Det kan virke som at jeg har kjempet for å bli forstått så lenge at jeg ikke klarer å slutte, til tross for uendelig med dokumentasjon.Det kan også virke som at helse og omsorgstjenesten sender meg rundt i en evig dans med henvisninger for de vet ikke helt hva det skal gjøre for å hjelpe meg. Hva skal de ellers gjøre?  For blir vi egentlig forstått, kan vi forstå et annet menneske et hundre prosent? Jeg tør påstå at svaret er nei, det er derfor jeg kanskje føler jeg må dette. Det finnes dessverre ingen svar på, det er derfor jeg tenker på det. Jeg liker å tenke på  problemstillinger det ikke finnes svar på.

Jeg er en av de som er lite tilhenger av ordet » kronisk» , det er synonymt med ordet varig. Det er lett å få ordet «kronisk» i en eller sammenheng. Samtidig mener jeg, altså antar jeg at det ofte kan være tilstander som går over. Jeg googlet tidligere i dag » å leve med en kronisk syk», det er noe jeg ofte tenker på da jeg har en samboer. Vi har vært sammen i noen år, kjemper kamper sammen på høgskolen og i det daglige liv. Kjæresten min har observert at min tilstand har forverret seg utover tiden. Og bli dratt inn i noens andre sykdom vet jeg alt om. Min mor har diagnosen paranoid schizofreni , det innebærer konspirerende tanker og frykt. Hele tiden. Ofte ble jeg dratt inn i historier som ikke var sanne. Jeg ble fortalt at noen ville drepe meg, mamma tror virkelig det. Jeg tror på at hun tror det. Og det er ikke hennes feil. Ingen trodde på meg da jeg sa hun kunne bli bedre, men etter seks å r i psykose ble hun «plutselig» bedre. Men ikke frisk, for hun går på medisiner. Hvis det er definisjonen på frisk? Hvordan det er å være i et forhold der en sakte, men sikkert ser at kjæresten blir verre og ingenting hjelper vet jeg ikke. Men jeg vet det er viktig å forsøke å se andre fra deres perspektiv. Svaret en får trenger nødvendig ikke være en sannhet, for forståelse av et annet menneske kan være meget komplekst. Jeg vil ikke påstå at det er lett for meg å akseptere dette, smertetilstandene og immobilitet. Noen venner som har andre problematikker, har sagt at jeg har det verre enn dem. Det kan ingen vite, en kan ikke måle to ulike individer opp mot hverandre. Jeg kunne ikke gå før jeg var 3 1/2, nå går jeg ikke noe særlig igjen. Jeg kjenner at jeg er utrolig glad for at jeg nå skal få lov til å slippe lidelsen det medfører  og at det finnes små juveler som kan hjelpe en.

Nå føler jeg at jeg er på rett vei, men hvor vanskelig det er for en partner å akseptere at denne tilstanden er kommet for å bli vet jeg ikke. Hvordan er det egentlig å leve med en handicapet person vet jeg overhode ikke, for jeg ser og føler dette fra mitt perspektiv. En ting jeg vet med hundre prosent er at jeg har en fantastisk kjæreste, han har støttet meg i alle mine avgjørelser og hjulpet meg når jeg er maktesløs. Samtidig er vi to helt forskjellige individer, heldigvis for jeg ville ikke vært sammen med meg selv. Hvem vil egentlig det? Når min kjæreste blir opprørt og lei seg når han ser jeg har det vondt er forferdelig å tenke på. Jeg ønsker jo ikke han det, på ingen måte, men samtidig kan jeg ikke skjule dette. Jeg prøver så godt jeg kan, også for å fjerne fokuset bort fra det kroppen «forteller meg». Når jeg er med venner kan jeg skjule en viss grad, men på det værste blir jeg helt apatisk, svett og rar. Jeg vil jo ikke at andre  skal bli lei seg. Samtidig kan en ikke skåne alle fra en sannhet en ikke kommer seg unna, men jeg vet jeg kan bli bedre. Til fredag melder jeg meg inn i en svømmehall. Jeg har tenkt å svømme meg bedre, for i vann er jeg fri. I vannet er jeg havfruen Belinda. Kanskje bør jeg flytte på månen?Er månen en mer handicaptilrettelagt sted i forhold til graviteten?

Selv om en har det vondt selv, må en sette dette til siden og ha forståelse for at det også kan være vondt for andre. 

Ps. Det meste jeg skriver er mye antagelser og tanker, det trenger nødvendigvis bety noe mer enn det. Som navnet i bloggen omhandler mye av tekstene, sykdom og det medfører og det rettet mot personer i liknende tilstander.

Ønsker alle det godt, med vennlig hilsen havfruen Belinda.

mermaid-melissa-ariel-the-little-mermaid-disney.png

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s