Noen tanker, som alltid. God jul.

Er det ikke paradoksalt å kjempe kamper en egentlig ikke vil? Jeg har kjempet mot noe jeg ikke kunne forutse.  Jeg har letet etter forståelse i de stedene, som en aldri kan bli forstått.

Den 22/12 fikk jeg innvilget ung ufør. Nav og Fønix konkluderer at jeg har for lav arbeidsevne til å være i jobb. Akkurat nå.

For hvem vil egentlig være ung ufør? Og Hvem vil ikke bli forstått?

Etter Kysthospitalet sitter jeg igjen med gode bekjentskap og forvirrelse rundt eksistensielle spørsmål.
På en side ble jeg fortalt at det var viktig for meg å bli mer selvhjulpen, samtidig som jeg måtte aktivisere meg med mer lysbetonte aktiviteter. Jeg har krysset en barriere, det å kunne motta hjelp i hjemmet i helse og omsorgstjenesten, det meste av husarbeid er en eviglang kamp med smertene. Ikke i mot. Skal jeg avslutte vasking hver 3 uke? Skal jeg presse meg selv til å gå mer, til jeg kneler? Skal jeg gå to skritt tilbake? Hva er egentlig rett? Der jeg er nå, eller der jeg var før? Kan jeg egentlig gå skrittene tilbake i tid?
For at jeg skal klare å aktivisere meg med mer lysbetonte aktiviteter, så må jeg ikke gjøre så mye i hjemmet. Paradoksalt nok, hvordan skal jeg da bli mer selvhjulpen?
Jeg klarer å gå halveis til bussen, men ikke tilbake. Dessutens så tar en ikke bare en buss, en går av og går avsted fra a til b. Og kanskje en c eller d.
Jeg har en manuell rullestol, men klarer ikke å rulle opp bakker, eller til eller fra busstopp.Hvis en ikke kommer seg til punkt ( a) en gang, hva gjør jeg da? Hvem av legene, menneskene, følelsene skal en lytte til?

Hvordan kan jeg videreføre en ideologi fra en sykehus til hjemmet, der det er dagligdagse aktiviteter som må til i husholdningen? Hvordan kan det sammenlignes?
Og hvem skal sammenligne?
På kysthospitalet, måtte jeg få smertestillende i mellom noen aktiviteter og etter klokken ca 17, har jeg hatt det ganske vondt. Selv om det er vanskelig å innrømme, for jeg skjuler alt. Litt som hunden, så tror jeg mange ikke vil ha oppmerksomhet. Jeg er en av dem.Jeg vil ikke bli hentet, kjørt, hjulpet eller noe. Fordi jeg har klart meg selv, helt til nå og ofte ganske alene. Det er min stahet som holder meg oppe, jeg anser ikke det som en svak egenskap. Så lenge en ikke sentraliserer seg i problemstillinger, eller for å si det rett ut. Være en egoist.
For det er alltid grenser.
Hvor din grense, er det bare du som bestemmer. En ting har jeg tenkt på mye i det siste, det er det at det er kun du som vet hvordan du har det. Det har jeg tatt meg meg på reisen de siste ukene. Og klarer du ikke å kommunisere det så er det ingen som vet, men forståelse er en helt annen sak. En kan undres hvorfor det så er så viktig?

Jeg er ikke særlig god i matematikk, jeg kan ikke gangetabellen etter seksgangen, ikke regne med brøk med ulik nevner, en smule tabellblind. Men hvis vi skal late som denne teksten er en ligning, så vil en kunne se at enkelte parametre ikke går opp. Ting jeg har blitt fortalt har motsatt seg selv.
Jeg er så lei av søknadskjemaer, samtaler med mennesker som jeg ikke stoler på, lete etter svar og forståelse jeg aldri vil få. Det er her og nå jeg velger og avslutte, denne sporten der jeg er en kasteball fra a til b. Men jeg vil takke instansene som har forsøkt og hjelpe meg, det har hjulpet meg på mange måter. Når det kommer til stykket så må en jobbe med ting i hjemmet, litt som å gjøre lekser må jeg lære meg å sette grenser i hjemmet. Eller så må jeg muligens finne et annet hjem. Jeg tror hjemmet er (x) en i ligningen som nevnt ovenfor. » or the missing link»

Nå har jeg valgt å lytte til meg selv igjen, det er det jeg som oftest har kommet lengst med. Hva jeg har kommet frem til er litt uklart, men det ligger nok noe i denne teksten jeg skriver. Fremover skal jeg trene og bli bedre med ukulelen og så skal jeg kjempe mot et mål som mange flirer av. Jeg vil til Mont Blanc, eller et annet fjell, klare et ambisiøst mål. Drømmer må vi ha.
Drømmen om en generell forståelse har jeg gitt opp, for hva om jeg ble forstått, hadde det egentlig hatt noe å si? Det blir litt som å streve mot perfeksjonisme, det er uoppnåelig.

Ps. Nettregel, spør før du eventuelt deler. På forhånd takk.

Med vennlig hilsen Belinda

15676436_10158016398005370_6296528882472740717_o.jpg

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s