Tears dont lie.

tumblr_m8b1kvlizq1r5lmz9o2_500

Hvor mange tårer finnes det i sjøen?

I går gjorde jeg såpass mye at jeg ikke kan redegjøre for hva den ble brukt til, begrenset i en setning,som jeg i forkant valgt å begrense. Samtidig i går ettermiddag, fikk jeg de smertene igjen. Dundret nedover ryggraden og ned i beina, kanskje mest i armene. Same old story. Kroppen min vil ikke sitte, prøvde i fire timer i går til jeg slutt ble sinna, lei meg og dro ned til hobbyrommet. Noen ganger så må en rett og slett fjerne seg fra en bestemt situasjon. Egentlig ville jeg se på Forensic Files, sesong 15 og 20/20 abc. Jeg elsker rettsmedisin! » theres such nothing called a perfect crime»

Jeg føler meg til dels forvirret, slags indre konflikt.

Nå har jeg vært her i en del dager, jeg merker jeg kan delta mye i aktivitetene mens jeg har fått mer smerter når jeg sitter. Spesielt fra fem på kvelden og utover, da er jeg på et veldig stygt og mørkt sted. For jeg er så inderlig sliten. På en annen side, for jeg er jo tross alt en ukuelig optimist,har jeg  fått mer bevegelighet i armene!  Jeg vil vise at jeg vil, det er derfor jeg tror jeg er her.Samtidig er det ikke viljen det egentlig handler om. Eller kan noen tro det?  Hvordan kan jeg vite at jeg vil nok? Jeg vil vite hva andre tenker. Jeg analyserer opp og ned, tester ved å stille spørsmål, måler uttrykkene. I hele mitt liv har jeg følt at enkelte har prøvd å grave i hodet mitt, det er jeg ikke noe særskilt glad i. Jeg er en privat person. Selv om jeg skriver dette her og deler det, så ønsker jeg ikke å dele alle mine tanker, men stille spørsmål som kanskje en leser kan kjenne seg igjen  i.  Spørsmålene jeg stiller kan ofte ikke besvares. Noen sa til meg en gang at en skulle ikke stille spørsmål som ikke kunne besvares. Jeg er ikke enig. Jeg mener refleksjonsmomentet er like viktig uavhengig av svar.

Jeg føler at dagen i dag blir bedre enn hvordan gårsdagen ble avsluttet. Som tidligere nevnt var den ikke noe særlig. Jeg prøvde å skrive dette innlegget i går, men da var jeg ikke på et riktig sted i hodet. Jeg prøvde å forklare et begrep, enkelte ikke har forstått helt. Slik som dagen ble i går, tyder på at jeg har krysset grensen et eller annet sted, mellom gåingen, roinga eller badingen. Jeg tok en smertestillende før jeg hoppet i bassenget, for beina ville finne på noe annet. Jeg klarer ikke å helt se grensene, for jeg skal jo trossalt opp Mont Blanc! Du kan gjerne få lov til å le av det, det er lov. Det forstår jeg godt, hehe! I dag skal jeg kjenne på hvordan det er å slappe av, kanskje det blir enklere å sette grenser da?Da må jeg først finne ut hvordan jeg kan roe meg ned. Så hvor finner en roen når kroppen skriker? Jeg er er helt overbevist at hvis jeg arbeider mer med styrke i overkropp vil jeg få litt lettelse på smertene i lange muskelgruppene i ryggen.  Og så får noen annen overta roret!

Min indre konflikt omhandler i sterk grad om i hvilken grad jeg kan bevise det jeg føler. Må jeg ikke bevise det?  Jeg vil bevise at jeg vil, det er jeg i allefall sikker på. Jeg er så redd for at mennesker skal tro at jeg er » en latsapp som har litt vondt i ryggen,stakkars «. Det er desverre ikke tilfellet. Jeg skulle ønske det var slik. Da kunne jeg blitt helt frisk.  Desverre er det litt mer komplisert enn det, samtidig skal en ikke komplisere alt. Sier de. Jeg må komplisere alt. Det vil jeg egentlig ikke.

I dag er det lørdag, jeg er oppe tidlig som vanlig. Om noen timer kommer det to venner på besøk, det er de jeg har snakket om tidligere i innlegg som alltid har stilt opp for meg. Det betyr så mye.  Nå er det snart tirsdag og da skal jeg hjem, tror jeg.  For plutselig har jeg latt merke til en detalj etter » alexander» nevnte det. På timeplanen står det «utdato er foreløpig og kan bli endret».  Jeg skal bli så lenge de mener det er hensiktsmessig. Jeg beviser jo nå i skrivende tilstand at jeg vil.

Så hva har jeg lært av disse dagene? Jeg har lært at jeg er mentalt sterkere , samtidig svakere enn anntatt.  Jeg har lært at jeg overhode ikke er asosial, men snarere tvert om. Jeg har fått mye mer respekt for meg selv og alle de andre, mennesker generelt. Uansett, hvem. Jeg har lært at jeg kan presse meg selv mer, har paradoksalt lært at jeg ikke må presse meg for mye. Jeg har lært at jeg snakker for mye, men det blåser jeg i. Jeg har lært at jeg er den jeg er, selv om jeg visste at jeg ikke var en annen. Jeg har lært at jeg må være mer bestemt, og ikke tenke på alle andres følelser heller. Jeg har lært at jeg kan trekke i snora hvis det er noe, samtidig tør jeg ikke. Jeg har lært at jeg vil. Jeg har lært at jeg tør. Jeg har lært at det er noe jeg ikke kan. Jeg har lært at det faktisk noen som vil hjelpe meg på ordentlig. Jeg har lært at jeg ikke bare er et tall på en liste for noen i allefall. Jeg har lært at kunnskap om alt og intet ikke nødvendigvis gjør meg til en bedre person.For vil vi ikke alle bli bedre, på en eller annen måte?

Nå har jeg stilt mange spørsmålstegn. Kanskje du kan stille deg noen selv?

Hvis det er tusenvis av tårer i havet, så er jeg litt der og her på en og samme tid. I går så fosset det ut av øynene mine. Jeg ønsker så inderlig å bli forstått, det er det få som gjør. Jeg ønsker å forstå meg selv. Jeg ønsker å engasjere. Jeg ønsker å forandre og hjelpe. Jeg vil tro at jeg er et eller annet sted i riktig retning. En lege spurte meg om hvorfor jeg var så opptatt av  politiske spørsmål. Jeg lurer på hvorfor skulle jeg ikke vært det? Det påvirker jo oss, for eksempel blir det slik som det er lagt opp til med statsbudsjettet, får vi ikke vi med medfødte » skavanker» og kroniske lidelser gratis fysioterapeut. Her er det snakk om forskjell på å gå og ikke for noen! Skal jeg ikke bry meg om det?  Det er ikke alle som er ferdig avklart og lever i fattigrensen, men som har krav på fysioterapeut nå, de vil ikke kunne fortsette. Vil vi se et samfunn i vekst, må vi slutte å diskriminere mennesker med funksjonsnedsettelser. Da sett i et byråkratisk perspektiv. Jeg klarer ikke med dette på Kongeriket Norge. For hvis jeg skal klare, må jeg konkret finne løsningsorienterte svar.

Nå har lørdagen begynt. Jeg skal fortsette der jeg slapp, etter jeg stakk og fant et bedre sted. Ønsker alle en fin lørdag og husk å ta vare på dere selv, ingen andre gjør det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s