Da er jeg her.

Nå ligger jeg på rommet » mitt», i flere uker har jeg gruet meg til å miste kontroll. Samtidig er det kanskje greit å gi litt slipp noen ganger? Rommet er ryddet i henhold til mine feng-shui standarder. Her kan jeg ikke rydde og rydde, og konstant være i aktivitet til jeg kneler.

Jeg må lære meg og ikke ta alt bokstavelig, hvordan gjør en det? Jeg vil jo selvsagt ikke sitte i rullestol, men noen ganger er det mest praktisk, i forhold til andre. For eksempel å kjøpe julegaver. Når den symbolsk ble fortalt at den skal parkeres, følte jeg frykt. At jeg ikke blir sett og kanskje ikke trodd på. Selv om jeg vet at det ikke stemmer, kan jeg ikke slå det av.Jeg skal jobbe med å stole på mennesker. Ikke at jeg skal sosialisere så mye rundt, det er ikke derfor jeg er her.

Til legen, beklager for at jeg ikke ville gi deg denne adressen med en gang. Jeg må måle menneskene lit først, sjekke responser, analysere, det er mange prosesser jeg må igjennom. Ting kan fort bli komplisert. Jeg ser på verden på samme måte som forskjellige lag i Photoshop ligger oppå hverandre. Der den ene kan være avhengig av et annet lag under, metaforisk forklart.

Da jeg ankom ble jeg møtt av en kjempehyggelig sykepleier, hun viste meg rundt, så var det EGET rom ( det fikk jeg ikke som liten før jeg fylte 17, en skal ikke kimte av det!) Deretter var det legetime, da ble jeg redd igjen. Jeg vil egentlig ikke vise at jeg svak, men jeg kan jo ikke vise at jeg for sterk uten å være det heller? Det er komplekst. Snart er det ergoterapeut. Så er det sikkert noe annet håper jeg, ellers så bader jeg. Jeg har med dykkebriller.

Nå skal jeg prøve å finne roen, det har jeg lovet legen min og Ingvild Fysioterapaut. Jeg leser noen ganger så mye , om alt, for alt er spennende. Det er viktig å lære seg hva hele verden består av, selv helt på celle-nivå. Kunnskap gir mitt liv mening. Jeg har mye å lære, men samtidig må jeg begrense meg selv. Hvordan gjør en det? Jeg syntes jeg er flink nå som sitter stille å skriver dette da. Ikke glem å ros deg selv.

Uro uro gå din vei, ro kom til meg. Jeg kjeder meg allerede. Det er lov til å gå mot havet her , det skal jeg gjøre etterpå. De sier at forandring fryder, det skremmer i første omgang. Og så vil det fryde, kanskje?

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s