å lytte til magefølelse?

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg var så redd, mer redd for å dra hit på Kysthospitalet enn 4 uker på Jeløy.Magen har knytt seg, hodet ville ikke slappe av og har sovet minimalt.

Det som er repetativt er det ønsket om å bli sett og forstått. Det å ikke bli sett og forstått. Det er kampen om å vise at jeg er sterk, men samtidig ydmyk og svak på samme gang.

Den første konsultasjonen ble legen enig med seg selv at han skulle fjerne hjelpemidlene og at jeg skulle plutselig gå meg selv «frisk» . Jeg spør, men hva hvis jeg ikke kan gå eller får for sterke smerter, så svarer legen » får du hvile da vel, og sette deg ned».  Men jeg vil jo fremover. Jeg spør så om jeg kan få lov til å krabbe, det gjør jeg noen ganger hjemme. Det får jeg kun lov til inne på rommet mitt.  Jeg  kan fortelle dem at de siste årene har jeg gått det jeg kan og presset meg selv til å gå mer selv om jeg har fått store smerter. Noen ganger har jeg såpass sterke muskel og nervesmerter at beina ikke vil høre på meg. Hører jeg på de? Eller kan verden tilpasses etter meg?

Etter timen, skal jeg gå. Og jeg kan gå, det er ikke der problemet ligger. Desto mer jeg går, desto sterkere og kraftigere blir smertene. Jeg har gjentatte ganger presset meg så hardt at jeg til slutt ikke kan sitte, stå eller gå. Knapt ligge. Jeg går så vaklende opp mot rommet, så skal vi gå igjen til Ergoterapauten, derifra går vi innom hobbyrom, så opp trappene, så igjennom den lange korridoren, jeg får knapt hvilt eller satt meg ned før vi skal gå igjen, da er det ned til matsal og så opp trappene igjen, igjennom den lange korridoren. Nå vakler jeg mer. Klokken nærmer seg fem. Og så slår det meg at han jeg spiste mat med mente at jeg ikke burde presse meg selv mer, ved å gå opp for å så gå ned til bassenget for å svømme for å så gå opp igjen. Jeg forteller til sykepleier at jeg ikke klarer å gå mer, rett og slett. Jeg er redd for å ødelegge julen, og tro meg jeg har mistet mye tid med venner og andre fordi jeg har presset meg selv.  Sykepleier forteller meg at jeg kan bruke rullestol ned til vannet. Jeg svarer, kan jeg bruke hjelpemidler eller kan jeg ikke. Jeg føler meg forvirret og tenker at dette bør vel en ha klarert internt. Jeg takker nei, jeg føler meg allerede ydmyket nok til at jeg skal bli trillet ned fordi jeg i følge dem egentlig kan gå , men fordi jeg ikke har lyst? De avlyser bassenget. Jeg vil egentlig bade, men jeg har så vondt i nakke, hender, ryggen og beina. Jeg elsker jo vann. Tiden går og to timer har plutselig passert, det er tid for kveldsmat. Nå sier kroppen min imidlertidig stopp, og jeg klarer ikke å presse meg selv til å stå lenge på beina. Går jeg ikke ned en etasje og ikke spiser, så får jeg jo ikke mat. Jeg elsker jo «gratis» mat. Jeg blir bare værende på rommet, venter og tenker. Følelsene blomstrer opp og jeg blir fryktelig lei meg. Jeg føler meg bitteliten. Jeg føler meg bare til besvær, spesielt hvis jeg ringer på en bjelle / drar i en snor. Det liker jeg ikke, så da gjør jeg heller det ikke.

Jeg føler meg nå såpass liten og at dette oppholdets ideologi ikke går hånd i hånd i en kompleks situasjon som jeg befinner meg i. Jeg føler meg stigmatisert, til tross for at jeg har massiv dokumentasjon på det meste. Jeg fikk spesifikt beskjed om å ta med dette. Hva er  poenget hvis en velger å «starte med blanke ark», der en kan tenke bort alt. Jeg aktiviserer meg selv  helt til kroppen ikke vil, hver dag. For å opprettholde den muskelkraft jeg har. i 28 år gikk jeg rundt å trodde jeg var hypokonder, nå er jeg der igjen. Med en verdiløs diagnose, så kommer jeg ikke langt. Eller i de målene jeg vil oppnå.

Jeg sitter nå midt oppe i en konflikt i hodet. For jeg syntes det er så synd at stedet egentlig har så mye å by på, men får å komme dit så er det så mye smerter som blir en konsekvens.Akkurat som tidligere da jeg gikk og gikk, da fikk jeg en paragin forte. Så jeg skal slukke brannen uten å finne årsaken til den? Jeg trodde jeg var her for en tilpasset opplegg, ikke for å ta del i en krenkende ideologi. Jeg kan jo trossalt ikke bevise strålingsmertene, muskelsmertene og et sentralnervesystem som tuller med meg og oss.

Så var vi inne på magefølelsen. Hvorfor er den egentlig til? Jo, for å lytte på den. Jeg har alt pakket og er klar for hjemreise. Veldig skuffet over å ikke få mulighet til å delta på de tingene jeg ønsker, det er selvsagt trist. Men så liten som jeg er her, så er det nesten like før jeg forsvinner vil jeg tro.Dette her er ikke det jeg kjemper for. Jeg kjemper for rettferdighet, ikke bare for meg, men for andre. Hvis jeg ikke drar, blir dagen lik i morgen, og jeg må sitte i 4 timer før spasmene og smerten blir bedre.

Jeg tror at denne instansen jeg befinner meg i har et annet utgangspunkt og forventninger til mitt opphold enn det jeg har, disse to sitter i en konflikt mot hverandre. Og nå vil jeg bare hjem, jeg tar et modig, dristig og valg som føles trygt. Det er da jeg føler jeg går den riktige veien, så for jeg jobbe mer intenst med hjemmeøvelser og bruke de verktøyene jeg allerede innehar. Hjemme kan jeg benytte meg av verktøyene jeg har for å få noe smertelette, her er jeg helt utenfor kontroll.

Men jeg vil gjerne påpeke en ting til, sykepleierene er helt fantastiske som vanlig. Det er ikke de frakkene jeg er redd for , det er de hvite.  De hvite frakkene som ikke ser hvor stor jeg egentlig er

Tusen takk til deg, min gamle venn som jeg var så heldig å se igjen! ❤ (C.J) you know who u are, dont ever give up!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s